Langs hele svenskegrensa bodde det nordmenn som under krigen loset flyktninger gjennom skog, over sjø og fjell, til tryggheten i Sverige. De var menn og kvinner, barn og ungdommer, omtrent tusen i alt. De meldte seg ikke til heltedåd. De var vanlige mennesker som bodde på strategiske steder og forstod at andres liv avhang av dem. Flyktningene var motstandsfolk, tyske desertører, jøder, russere, jugoslaver, polakker, syke, friske, unge, gamle eller gravide. Som grenselos kunne man aldri vite hva som ventet i løpet av turen, som ofte tok flere dager. Alltid med frykten for å bli oppdaget av grensepolitiet, av tyske soldater eller å bli infiltrert av falsk hjemmefront. Det var dødsstraff for å hjelpe flyktninger over grensa. Nervepresset var enormt. Men der andre motstandsfolk ble helter etter krigen, ble losenes innsats hverken anerkjent eller husket.
