Familien paa Gilje, et Interieur fra Firtiaarene er en roman av den norske forfatteren Jonas Lie, utgitt i 1883. Romanen skildrer en familie på en embetsmannsgård i Valdres, og hovedvekten ligger på de trange rammene for liv, lykke og utvikling som bys familiens døtre.
Familien består av kaptein Jæger, hustruen Ma, døtrene Thinka (Cathinka), Thea, Inger-Johanna og sønnen Jørgen. Huslæreren Grip er en stemme for forfatterens fremtids- og frihetsideer, og dertil et romantisk potensial for Inger-Johanna. Den marginale embetsmannsfamilien, bosatt i en utkant, er både sosialt og økonomisk presset, og kampen for å få døtrene «godt gift», og en drøfting av alternativene til dette, er en rød tråd. Thinka blir av moren ledet inn i et fornuftsekteskap med den langt eldre og solvente fogden; Thea blir gående i søsterens hus som ugift; mens Inger-Johanna, som er romanens helt, bryter forlovelsen med løytnant Rønnow – som moren og mosteren hadde tatt initiativ til, og velger sin egen vei, som lærer i hjembygda. Romanen blir ofte sammenlignet med Amtmandens Døttre av Camilla Collett; begge romanene skildrer kvinners muligheter og mangel på muligheter i embetsstanden.
Litteraturkritikeren Knut Anders Løken skriver om romanen: «Inger-Johannas to menn tegner kontrastfeltet i romanen. Rønnow representerer alt det bestående med sin eleganse og gode etikette. Han hører det dannete bylivet til. Student Grip har nye og opprørske ideer, er radikal og utålmodig, naturlig og utilgjort. Grip møter vi i naturen - på kapteinsgården oppe i fjellbygda. Slik står, by mot land, kultur mot natur, som den store hovedmotsetningen i den kritiske realismens tid. Grip vil oppdra unge sjeler til å tenke nytt, bryte ut ...»
(Wikipedia)
Familjen paa Gilje er et hovedverk i norsk romandiktning. Fra utgivelsesåret frem til våre dager har man på ny og på ny berømmet romanens menneskeskildring og det kulturhistoriske miljøbildet.
Lie ville “være fri for at Tendentsens nøgne Ribben” skulle stikke ut av boken. Dette innebar et meget bevisst kunstnerisk arbeid, der fortelleren ble usynliggjort til fordel for personenes handlinger og tale, mest mulig direkte gjengitt. På sitt beste, skrev han tendensromaner uten uttalt tendens.
Den danske forfatteren Herman Bang forfektet mange av de samme synspunkter som Jonas Lie i 1880-årene, og han viste forståelse for det særegne i Lies romanteknikk. For eksempel fremholdt Bang at det ikke nyttet at en roman var full av diskusjoner om kvinnespørsmålet. “Bogen maa […] handle om Kvindespørgsmaalet. Digteren maa have set Kvindespørgsmaalet i Livet og saa give os tilbage, hvad han har set.” Bang angrep problemdiktingen. “Man klistrede Problemer udenpaa, ligesom vi klistrer Guldstas på Juletræet.” Dette til forskjell fra Jonas Lies dikting: “[Lie] lod med en Gang en Menneskeskjæbne træde ind i Diskussionen om Problemerne.”
