En morgen i slutten av august står Bjørn Hansen på Kongsberg jernbanestasjon og venter på sønnen sin. Han er blitt femti år, og det er fire år siden han forlot Turid Lammers, kvinnen som i sin tid var årsaken til at han reiste fra kone og barn og flyttet til Kongsberg for å følge «drømmen om stjålen lykke». Men heller ikke møtet med sønnen fyller Bjørn Hansens tilværelse med det innhold som han lengter etter, og i protest mot livet tenker han ut en plan for å virkeliggjøre sitt store Nei.
I "17. roman" møter vi Bjørn Hansen igjen, nesten tjue år senere. Han har blitt pensjonist og har for lengst sonet ferdig en fengselsdom for forsikringssvindel. Siden har han prøvd å gå under jorda, og forbi der, i stillhet, så godt det lar seg gjøre. Men nå bestemmer han seg for å ta kontakt med sønnen sin, som han ikke har sett på femten år.
