Dette er romanen om Leif Jakobssønn, en av mange unge menn som ble frarøvet livet under 2. verdenskrig. Han frøs ihjel på vei over fjellet til Sverige i 1942. Da var han bare 19 år. Leif er dattersønn av en fisker og sønn av en matros, men har selv vannskrekk og har lovet seg selv å aldri forlate landjorda. Han bor sammen med mormoren, moren og tre søstre i Damegården i Trondheim. Det er så trangt i leiligheten at han må søke tilflukt i Nidarosdomen for å kunne tenke. Der tenker han på sjømannsfaren som synes at alle andre steder er bedre enn hjemme, han tenker på at han må få seg jobb i byens beste sykkelverksted og han bekymrer seg for hvem som skal hente ved, måke snø og jage rottene i kjøkkentrappa dersom han får penger nok til å flytte hjemmefra. Han sitter med et brev i hendene som sier at kontinentet er i ferd med å settes i brann, men hva kan han gjøre med det? Hva kreves av en ung mann i en mørk tid? Hva kreves av ham?
Med stor dikterisk kraft gir Tove Nilsen liv til en virkelig gutt i en uvirkelig tid.
