Brekke en arm, bryte et mønster, knekke en kode

Inspirert av en visjon, forlot jeg alt det beste jeg hadde oppnådd og bega meg ut i uforutsigbarhet. Visjonen hadde vist meg et bygg med store fellesarealer og rom for mennesker som kommer og går, hvor jeg ville være den eneste fastboende. Mer enn det fikk jeg ikke vite. Visjonen hadde bare vist meg de ytre rammene. Hva som ville kunne komme til å utspille seg på innsiden, var udefinert. Men for å komme dit, ville jeg først måtte ta et steg, og så et til. Jeg ante ikke hvor jeg var på vei, og det spilte ingen rolle. Jeg forholdt meg til et steg av gangen. Alt var i kontinuerlig bevegelse og forandring. Visjonen var drivkraften som holdt meg gående, men øyeblikkets bevisste tilstedeværelse var alltid målet. Opplevelsene ble formet av historiene jeg fortalte meg selv mens jeg erfarte dem. På denne måten ble jeg oppmerksom på mine egne begrensninger av hinder jeg manifesterte for meg selv. Foran meg lå mulighetene åpne, på akkurat de måtene jeg var klar for å se.